I tidens løp har all slags gåtefulle steder, fra oldtiden og av yngre dato, skapt av naturen eller av mennesker, med historiske eller med overnaturlige assosiasjoner, pirret menneskenes nysgjerrighet og satt deres fatteevne på prøve.
For mennesker før i tiden var så mye av verden ukjent at det oppsto sagn om nær sagt alt som befant seg på den andre siden av horisonten. Den greske historikeren Herodot, som levde i det 5. århundre f.Kr., skrev at Arabia, som hans landsmenn fikk røkelse og aromatisk gummi fra, var hjemsøkt av flyvende slanger. «Disse slangene, de samme som prøver å invadere Egypt, er små og finnes i ulike farger, og store mengder av dem holder vakt over alle trærne som vokter røkelse.»
Den venetianske oppdagelsesreisende Marco Polo skrev på 1200-tallet at mennesker på Andaman øya i Bengalbukta hadde hundehoder. «Jeg kan forsikre dere om at hele ansiktet deres ser ut som på store mastiffer. De er en virkelig grusom rase. Når de kan få tak i en mann som ikke er en av deres egne, eter de ham.»
Ved å sammenholde beretninger fra klassisk oldtid og mer moderne reiseskildringer, forestilte middelalderens geografer seg at fjerne steder var breddfulle av fabeldyr og like groteske mennesker. Hereford-katedralens Mappa mundi, et verdenskart fra omkring 1290, viser kontinenter bebodd av enhjørninger, satyrer og sfinkser og et enbent menneskelignende vesen som bruker kjempefoten sin som en slags parasoll for å beskytte seg mot solen.
Andre eksotiske mennesker er avbildet i et tysk manuskript fra 1400-tallet som forteller om indere med ett øye i pannen, hodeløse libyere med munn og øyne midt på brystet, sicilianere med så store ører at de kunne brette dem rundt hele kroppen , mennesker med så store underlepper at de kunne legge dem over hele ansiktet. «I Etiopias land», får leserne vite, «går mange mennesker på alle fire som kveg, og mange lever i 400 år. Mange har horn, lange neser og geiteføtter.»
Noen myter var uvanlig seiglivede. I middelaldertro var havene bebodd av havfruer, som hadde hode og overkropp som en vakker kvinne, men nedenfor midjen hadde de fiskekropp. Da Columbus kom tilbake fra en av sine reiser til Amerika, noterte han i fullt alvor i loggboken at han hadde sett havfruer. I dag tror vi at det antagelig var slike tropiske sjøkuer som dugonger og manater, som ammer ungene mellom luffene. På avstand kan de se som havfruer som vugger barna sine.
I kaldere farvann kan det ha vært seler som iblant hyler nesten som mennesker. Det kan ha blitt tolket som havfruesang. Den mytologiske overleveringen er virkelig eldgammel: Med eller uten fiskehale opptrer havfruer i teutonisk folklore, i greske og romerske fortellinger om sirener og i enda eldre babylonske sagn.
